Bakgrunnen som ikke tok plassen fra samtalen: Kristoffers stue
Marte Lunde forteller om Kristoffer, som spilte inn podkast i en liten stue og bygde en bakgrunn med dybde uten at den stjal oppmerksomheten.
Marte Lunde · · 5 min lesetid
Stuen som skulle bli studio
Kristoffer tok kontakt tidlig i høst. Han hadde spilt inn podkast i stuen sin i Tønsberg i noen måneder, og bildet så flatt ut. Bak ham sto en hvit vegg og en dør som stod halvåpen i hvert opptak. Han ville ha noe som så gjennomtenkt ut, men ikke noe som ropte etter oppmerksomhet.
Jeg ba ham sende tre stillbilder fra opptak og et mål på avstanden mellom stolen og veggen. Det var mer nyttig enn en lang beskrivelse. Vi så raskt at problemet ikke var mangel på ting i bildet, men mangel på lag. Alt lå på samme flate, og øyet hadde ingen steder å hvile.
Det er slik de fleste henvendelser om bakgrunner begynner. Folk tror de trenger mer innhold, mens de egentlig trenger orden og avstand mellom flatene.
Hva vi så på først
Før vi snakket om hyller og planter, gikk vi gjennom det Kristoffer allerede hadde. Han eide en lav kommode, en gulvlampe, et par innrammede plakater og en stor bladplante. Alt dette kunne brukes, men ikke slik det sto plassert.
Vi målte avstanden fra stolen til veggen. Den var drøyt åtti centimeter, for kort til at bakgrunnen kunne få dybde. Hvis gjesten sitter tett inntil veggen, blir skyggen hard og bildet flatt. Allerede en halv meter ekstra gjør at lyset kan falle mykere bak personen.
Dette er et av de første punktene i modulen om bakgrunner: tegn opp rommet sett ovenfra før du flytter noe. Da ser du hvor mye plass du faktisk har å arbeide med.
- Mål avstanden fra stol til vegg
- Ta stillbilder fra selve opptaket
- Skriv ned hva som allerede finnes i rommet
Å bygge dybde i tre lag
Vi delte bakgrunnen i tre lag. Nærmest kamera satt Kristoffer selv. Midt i bildet kom kommoden med en lav lampe og en bok eller to. Lengst bak kom veggen, hvor vi hengte én enkelt plakat i stedet for tre.
Poenget med lagene er at øyet leser dem i rekkefølge, og at det siste laget aldri konkurrerer med det første. Plakaten fikk en dempet farge som lå nær veggens tone. Planten flyttet vi til siden, slik at bladene rammet inn bildet i stedet for å vokse ut av hodet hans.
Kristoffer var skeptisk til å fjerne to plakater, men gikk med på å prøve. Han sa etterpå at det var første gang bildet føltes rolig å se på, selv uten lyd.
Det som stjal oppmerksomheten
Den halvåpne døren var det første som måtte bort. Mørke åpninger trekker blikket fordi de er den kraftigste kontrasten i bildet. Vi lukket den, og da så vi at også gulvlampen skapte en lys flekk like ved Kristoffers skulder.
Vi flyttet lampen litt lenger bak og vinklet den mot veggen i stedet for mot kamera. Den lyse flekken ble en myk gløding som ga varme uten å trekke blikket. Samme prinsipp gjelder for speil, blanke bilderammer og vinduer: alt som reflekterer lys, må plasseres med omtanke.
En enkel test er å myke opp bildet med øynene halvt igjen. Det som fortsatt hopper ut, er det som stjeler oppmerksomhet fra samtalen.
- Lukk dører eller fyll åpninger
- Unngå blanke flater rett bak personen
- Gjør halvt-igjen-testen på kameraskjermen
Slik gikk det med opptaket
Etter endringene tok Kristoffer opp en prøveepisode med en gjest. Han sendte meg et stillbilde, og forskjellen var tydelig. Gjesten så avslappet ut, og blikket gikk naturlig mot samtalen i stedet for mot noe bak dem.
Han bemerket at gjestene også oppførte seg annerledes. Når omgivelsene ser ordnet ut, snakker folk gjerne roligere. Det er ikke noe vi kan måle, men jeg har hørt det fra flere som har endret oppsettet sitt.
Vi laget til slutt en enkel skisse av oppsettet, slik at han kunne gjenskape det hver gang møblene ble flyttet. Skissen viste stolenes plassering, kommodens plass og hvor plakaten skulle henge.
Det jeg tar med meg
Kristoffers rom var ikke spesielt, og det er poenget. De fleste av oss spiller inn i rom som ikke var bygget for det. Da hjelper det å arbeide med det som finnes, og fjerne mer enn man legger til.
Samtidig hadde han en avgjørende fordel: han var villig til å prøve, se på resultatet og justere. Bakgrunner blir sjelden riktige første gang. De blir riktige etter to eller tre små endringer.
Hva som fungerer hos deg, avhenger av rommet, utstyret og plassen du har. Det er derfor vi alltid begynner med målene dine, ikke med en ferdig mal.
- Arbeid med det som finnes først
- Endre én ting av gangen og se på bildet
- Tegn opp oppsettet så du kan gjenta det
Kristoffers stue ble ikke et studio, men et rom med en rolig og lesbar bakgrunn. Han fjernet mer enn han kjøpte, flyttet lampen og lukket døren. Resultatet var et bilde der samtalen får være hovedsaken. Slik jobber vi i modulen om bakgrunner og kulisser: mål, se, juster, og la dybden komme av avstand heller enn av ting.
Les også
-
Hva en bakgrunn koster, og hva som styrer prisen
En gjennomgang av hva som driver kostnaden når du bygger bakgrunn til intervjusettet: materialer, størrelse, lys og tid. Med råd om hvor pengene gjør nytte og hvor de ikke gjør det.
-
Hva «konseptlayout» betyr, og hvorfor skissen kommer først
Ordet konseptlayout brukes ofte løst. Her forklarer jeg i enkle ord hva det er, hva det ikke er, og hvorfor en enkel plantegning sparer deg for dyre omvalg.