Verktøyene vi bruker når vi tegner kameravinkler og siktelinjer

Når jeg planlegger en kameraplassering, begynner jeg alltid på papir. Et rutenettark i A3, en blyant og en linjal er nok til å se rommet ovenfra. Jeg tegner veggene i målestokk, setter inn stolene som to små sirkler og markerer kameraet som en trekant med en strek som viser synsfeltet. Det virker nesten for enkelt, men det avslører problemene tidlig.

På papiret ser du raskt om kameraet står for nær veggen, om gjesten havner midt i en dør, eller om bakgrunnen blir for smal. Det er mye billigere å viske ut en strek enn å flytte et stativ og et lysoppsett. Kursdeltakerne får et eget skjema der de fyller inn rommål, og vi øver på å lese tegningen som et kamera ville sett den.

• A3-ark med rutenett i fast målestokk
• Blyant og viskelær, aldri kulepenn
• Linjal og en liten vinkelmåler for synsfelt

Skissen må kontrolleres mot virkeligheten. Jeg bruker et vanlig målebånd på fem meter og malertape i to farger. Den ene fargen markerer hvor stolbenene skal stå, den andre viser kamerastativets posisjon. Da kan deltakerne gå rundt i rommet og kjenne etter om avstandene fungerer for samtalen, før noe er bestemt.

Teipen sitter på gulvet så lenge du trenger den og fjernes uten spor. Jeg ber deltakerne også måle avstanden fra kameralinsen til hver person og skrive den ned. Små forskjeller på tretti centimeter kan endre hvor mye av ansiktet som fyller bildet. Når målene står på papiret, kan du gjenskape oppsettet en annen dag uten å begynne på nytt.

• Målebånd på minst fem meter
• Malertape i to farger for stoler og kamera
• Notatblokk til avstander fra linse til person

Siktelinjer handler om hvor folk ser. I en samtale mellom to personer ser de mest på hverandre, og kameraet skal stå slik at blikkene ser naturlige ut. Jeg tegner en rett linje mellom de to stolene og en ny linje fra hver person til kameraet. Vinkelen mellom dem bør ikke bli så stor at personen ser ut til å se bort fra samtalen.

Et enkelt triks er å plassere kameraet litt skrått foran den som snakker mest, med linsen omtrent i øyehøyde. Da ser deltakeren nesten rett inn i bildet uten å gjøre det, og seeren får følelsen av å sitte med i rommet. Vi tester dette med to venner som sitter modell, og skifter plass til alle har sett resultatet.

• Linje mellom stolene som utgangspunkt
• Linsen i omtrent øyehøyde for den som snakker mest

Før en ekte innspilling tar jeg noen testbilder med en vanlig telefon på et lite stativ. Telefonen er ikke like god som et kamera, men den gir samme bildeutsnitt og viser fort om noe er galt. Jeg ser etter ting som vokser ut av hodet på gjesten, kanter på bokhyller som deler bildet skjevt og lyspunkter som trekker blikket bort.

Jeg tar tre bilder: bredt, halvnært og nært, og sammenligner dem side om side. Ofte oppdager vi at det halvnære utsnittet fungerer best, fordi det viser nok av bakgrunnen til å gi dybde uten å stjele fokus. Deltakerne lærer å lage denne rutinen selv og bruker den før hver ny opptaksdag.

• Telefon på lite stativ som testkamera
• Tre utsnitt: bredt, halvnært og nært
• Sjekk kanter, lyspunkter og det som vokser ut av hodet

Når kameraet står, går jeg gjennom en kort liste. Er horisonten rett? Er det lik luft over hodene til begge? Står det noe i bakgrunnen som ser ut som det henger fast i en person? Ledninger, stikkontakter og skilt er typiske ting som irriterer seerne uten at de vet hvorfor.

Balanse handler også om hvordan to personer fyller bildet. Hvis den ene sitter tettere på kameraet, blir han eller hun større og virker viktigere. Vi jevner ut ved å flytte stolen noen centimeter eller justere zoom. Listen er kort med vilje, slik at du faktisk bruker den hver gang og ikke bare første gang.

• Rett horisont og lik luft over hodene
• Ingen ledninger, skilt eller kanter bak personene
• Samme størrelse på begge i bildet

Det siste verktøyet er notatene. Etter hver testdag skriver jeg ned stolplassering, kameraavstand, høyde på stativet og hvilket utsnitt vi valgte. Jeg tar også et bilde av gulvet med teipen, så oppsettet kan gjenskapes. Det høres kjedelig ut, men det sparer mye tid når rommet brukes til noe annet i mellomtiden.

Kurset legger vekt på at slike enkle rutiner betyr mer enn dyrt utstyr. Du trenger ikke mye for å få et pent og ryddig bilde, men du trenger en metode og tålmodighet til å teste. Det endelige resultatet avhenger alltid av rommet ditt, utstyret du har og plassen som er tilgjengelig, og derfor starter vi med dine mål, ikke en mal.

• Skriv ned avstander, høyder og utsnitt
• Ta et bilde av teipen på gulvet