Slik legger vi opp et romoppsett, steg for steg

Når en deltaker sender oss bilder av rommet sitt, ser vi først på det som ikke kan flyttes: vinduer, dører, strømuttak, skråtak og den veggen som faktisk er fri. Stolene kommer sent. Jeg har sett mange oppsett som var tenkt ferdig på forhånd, og som måtte rives fordi ett uttak lå på feil side.

Derfor ber vi alltid om et mål av gulvflaten og en enkel skisse med hånd. Det holder at den er grov. Vi trenger å vite hvor lang veggen er, hvor høyt det er under taket, og hvor lyden kommer til å sprette. Først da er det vits i å snakke om hvor folk skal sitte.

Dette er også stedet der vi sier ærlig fra om hva rommet tåler. Et lite kontor gir ikke det samme som en stue, og det er helt greit. Målet er et oppsett som passer rommet du faktisk har, ikke et ideal du ikke har plass til.

• Mål gulvflaten og taket
• Marker vinduer, dører og uttak
• Ta bilder fra alle fire hjørner

Den første tallverdien vi prøver ut er avstanden mellom programleder og gjest. Sitter de for langt fra hverandre, blir samtalen formell og stemmene tynne. Sitter de for tett, kjenner gjesten seg presset. Vi starter ofte med omtrent halvannen meter mellom stolene og justerer derfra.

Selve prøvingen er enkel. To personer setter seg og snakker i fem minutter om noe helt vanlig. Vi lytter etter om noen lener seg frem, løfter stemmen eller trekker seg bort. Kroppen forteller raskt hva som ikke stemmer, lenge før noen sier det høyt.

Vinkelen mellom stolene betyr like mye som avstanden. Stoler som står helt rett overfor hverandre kan føles som et forhør. En lett vinkel, slik at begge sitter litt mot kameraet, gir en mykere samtale og et mer naturlig blikk.

Mange tenker at stolene bare skal se pene ut. Vi ser først på om man kan sitte i dem i en time uten å vri seg. Armlener som støter mot bordkanten, svinger som knirker og seter som synker, ødelegger opptak på en måte som er vanskelig å fikse etterpå.

Sittehøyden skal være lik, eller nesten lik, for begge. Når den ene sitter lavt og den andre høyt, blir også kameravinkelen skjev, og du ender opp med å lage kompromisser i bildet. Vi måler gjerne fra gulv til sete og sammenligner, så enkelt er det.

Hvis du bare har ulike stoler tilgjengelig, kan en pute eller en tynn matte jevne ut forskjellen. Det er en liten løsning, men den gjør ofte mer for komforten enn en dyr ny stol ville gjort.

• Test stolen i minst en halv time
• Unngå svivelstoler som knirker
• Jevn ut høydeforskjeller med pute

Et sidebord er ikke nødvendig, men det hjelper. Det gir gjesten et sted å sette fra seg et glass vann og notatene, og hendene får noe å gjøre. Vi velger gjerne et lavt bord som ikke blokkerer kameraet og ikke skaper en mur mellom de to som snakker.

Plasseringen er viktigere enn utseendet. Står bordet midt mellom stolene, blir det en barriere. Står det litt til siden, kan begge nå det uten å vri seg. Vi tegner det inn på skissen sammen med alt annet, slik at ingenting havner på tilfeldige steder.

Hold gjerne bordflaten nesten tom. Hver ting som står der, kan lage lyd når noen støter borti det, og kameraet fanger det opp. Et glass og et ark er som regel nok til at samtalen går fint.

Før vi løfter en eneste stol, tegner vi oppsettet på papir. En enkel plantegning med mål viser raskt om kabler krysser gulvet, om en dør slår inn i kameraets bilde, eller om gjesten kommer til å sitte med vinduet rett i ansiktet. Det er langt billigere å viske ut en strek enn å bære møbler.

Skissen tar vi gjerne frem sammen med deltakeren, og vi snakker høyt om valgene. Hvorfor står stolen her og ikke der? Svaret skal kunne forklares med noe konkret, som lys, lyd eller plass. Hvis vi ikke kan forklare det, flytter vi den.

Det er også her vi sier fra om at det endelige oppsettet avhenger av rommet, utstyret og plassen du har. En skisse er et forslag å jobbe videre med, ikke en fasit som gjelder i alle rom.

• Tegn med mål og målestokk
• Merk kabler og dører
• Vis skissen til de som skal sitte

Selv et godt planlagt oppsett må prøves. Vi tar et kort prøveopptak, ser det og lytter til det. Ofte oppdager vi små ting: en stol som står noen centimeter for langt frem, en skygge på veggen eller et ekko vi ikke hørte i rommet.

Deretter flytter vi én ting om gangen. Hvis vi endrer tre ting samtidig, vet vi ikke hva som hjalp. Dette er den kjedeligste delen av arbeidet, men den som gir best resultat. Etter to eller tre runder sitter som regel alt slik det skal.

Når oppsettet fungerer, merker vi stolposisjonene på gulvet med litt teip. Da kan du sette opp det samme neste gang uten å gjette. Det sparer tid og gjør at hvert opptak starter med samme rolige utgangspunkt.